Endte med baugen opp i Tyrifjorden.

Etter vi kom hjem fra Alanya i Tyrkia og PRIDE Oslo i slutten av juni har det gått i ett her. Jeg har vært i konstante møter med leger, spesialister, psykiatri, tannlege og pleiere. Har også vært i møte med advokaten min og fått opplest flere avhør og fått vite nåværende status i den saken. Oppi alt dette ble jeg kontaktet av jurist i saken vedrørende min avdøde far som ble funnet død i begynnelsen av april. Selv om min søster og jeg hadde fraskrevet oss arv og rettigheter så fikk vi nå for ca halvannen uke siden tilbud tilgang et par timer til leiligheten for å evt kunne hente ting av personlig verdi.

Selv ønsket jeg ikke noe fra denne mannen, men på vegne av min søster gikk jeg inn der for å samle familiebilder, fotoalbum og den slags, som jeg skal sende til henne.

Da jeg var der kom jeg over blant annet sakspapirene fra retten etter den gang da rett før jeg ble 15 år og vi forliste med tørrlastebåten «Frenafjell» på havet utenfor Fedje. Min far var ikke en mann som kastet noe, så sannheten ble endelig bekreftet.

Det var om natten, jeg sov. Jeg våknet av at jeg ramlet ut av køya og måtte klore meg fast i dørken for å komme meg ut av lugaren. Før jeg klatret opp og ut på dekk vendte jeg heller tilbake et par lugarer for å sjekke om stebroren min var på sin lugar. Han var også med på denne forferdelige uforglemmelige turen. Og ja, han var på lugaren sin. Han satt i overkøyen i sjokk og så på vannet som fosset inn koøyet. «Stopp vannet, stopp vannet» ropte han panisk. «Nei, vi synker, du må bli med meg» sa jeg. Jeg fikk han med meg ut på dekk der min far og hans mannskap allerede var igang med å få ut redningsflåte, og da begynte jeg å le. Jeg lo og lo. Jeg gikk inn i et slags sjokk fordi der og da skjønte jeg at min far kunne ha sendt oss til havets bunn, hadde ikke jeg selv, fått meg og min tre år yngre stebror ut.

Kokken ropte og ba meg holde kjeft mens jeg lo. Jeg stoppet ikke. Så kom vi oss oppi luftflåta, og litt fra «Frenafjell» så vi ikke ble dratt med i suget. Der satt jeg i kun underbuksa i en dam og lo, sammen med en stebror i totalt målløst sjokk, et tåpelig mannskap som ikke så annet enn seg selv, og en ond far som skulle sende meg til havets bunn for forsikringspenger. Mange tanker mens vi så båten gå loddrett ned i havet og ble borte i mørket.

Så ble vi plukket opp av redningspatruljen.

Uansett, jeg så nylig rettspapirene fra «Frenafjell»-saken. Min far fikk cirka 100 000 i tapte arbeidspenger og over 70 000 for tap av eiendeler, ting og tang. Han fikk også 21 500 kroner for hva jeg hadde mistet i klær og ting jeg hadde ombord. Og en sum for min stebror tap av klær og utstyr. Dette var penger stebror og jeg aldri fikk eller så noe til – penger som mest sannsynlig ble drukket opp på puben i Svelvik.

De dagene etter forliset gikk jeg i samme klær dag ut og inn i Svelvik. Hadde ikke annet, fikk ikke annet. Faren min og dama hans satt hver dag på puben og drakk. Jeg gikk alene i gatene og ble mer og mer frustrert og sint.

Så kom dagen. 31 juli det året. Bursdagen min. Jeg sto opp, og ingen var hjemme. Bare meg. De voksne var allerede dratt ut å drikke. Jeg husker ikke hvor stebror var. Jeg tuslet i gatene alene hele den dagen. På kvelden la jeg meg igjen. Like etter kom de voksne hjem, drita full med gjester. Jeg holdt meg innelåst på rommet. Da det ble stille gikk jeg på kjøkkenet og laget meg ostesmørbrød. Plutselig da jeg snudde meg sto en svær mann på over to meter av flesk, muskler og tatoveringer der. Han grep tak i halsen min med den ene handen, løftet meg opp på kjøkkenbenken og tok så tak også med den andre handen. Han ryddet benken med meg, kniver og glass fløy alle veier, og ostesmørbrødene mine satt fast i veggen. Han forsøkte faktisk å drepe meg. Ballespark og jeg kom meg unna.

Den natten rømte jeg fra Svelvik. Jeg ankom Harstad med en hals som var blå og svart. Merker som tok uker og måneder på å bli borte fysisk.

Så da jeg sto der og leste papirene i leiligheten til faren min og disse minnene kom tilbake igjen (ikke det at de noen gang hadde vært borte) bestemte jeg meg for å prøve få solgt sakene hans, han hadde for eksempel mye verktøy som jeg kunne få en del for. Jeg ville ha noe igjen, etter alt. Jeg fikk overtalt vaktmesteren til å gi meg nøklene og et par-tre dager, og jeg fikk solgt mye.

Oppi dette igjen viste det seg at NAV har stoppet min AAP før saken min om uføre er ferdig behandlet. Noe jeg ikke visste kunne gjøres, men etter nye regler fra første januar så kan de det likevel. Så nå sitter jeg (og flere andre) med null kroner i inntekt. Det hjelper ikke hvor syke vi er eller hvilke diagnoser vi har – vi er bare navn på et papir, vi er ikke mennesker, hverken for NAV eller for staten Norge.

Så da kan en jo si at det var hell i uhell at jeg fikk tilgang på og solgt min fars innbo. Men det var også en stor jobb. Jeg måtte sortere, kaste, flytte på, bære opp og ned trapper, diskutere priser og i det hele tatt. Jeg svettet konstant, var klissete og skitten. Svimmel og vondt i hele kroppen.

Også alt blodet på badgulvet. Blodpølen han hadde ligget i. Jeg satte en kommode foran toalettdøren.

Det var utrolig godt å levere fra meg nøklene til leiligheten fredags morgen/formiddag etter å ha tømt leiligheten for det siste verktøyet og plassert det i garasjen til en kompis (for nettsalg).

Rett etter dro snuppen min, jentene våre, og jeg sammen med et vennepar til en campingplass i nærheten av Tyristrand hvor de har campingvogn, spikertelt – og 16 fot båt.

Jeg hadde virkelig sett fram til turen. Et mål og en belønning for alt strevet siste ukene. Grillmat, sol og bading. Og turer med båten. Og slik ble det. Den samme fredagen tok vi båten fra campingen og til Vikersund. Der var vi innom Vinmonopolet og kjøpte noen godsaker. Så dro vi og badet, og deretter tilbake til campingen. Så ble det deilig grillmat før noe godt i glasset og voksenbrus ut over kvelden.

Dagen etter våknet vi og spiste frokost før vi igjen dro på båttur. Denne gang til Hønefoss som er en del lengre tur enn dagen før. Det var utrolig lite vann i elva til Hønefoss. Så vi putret i ca to timer før vi kom frem. Det var sol og deilig hele veien. Mye fin natur og annet og se. Til da hadde denne campingturen vært helt slik som jeg ønsket meg. Perfekt vær, mat og selskap!

I eller på Hønefoss dro vi på restaurant og spiste en god lunsj før vi handlet mer god mat og drikke for å ta med oss tilbake til campingen igjen. Så forlot vi Hønebyen igjen.

Vi putret nedover elva igjen og kom ut i Tyrifjorden. Da var det blitt litt sjø, og snuppen min og kapteinens kone ville ikke være med i båten mer. De greide da å overtale kapteinen til å styre inn mot land til en privat brygge. Jeg satt bak de andre og fikk ikke med meg det at de hadde overtalt kapteinen til å slippe dem av. Så jeg begynte ikke reagere før vi nærmet oss brygga. Der var det stein og berg og bølger, så akkurat dét syntes jeg var skumlere enn bølgene ute i fjorden. At det var litt sjø er ubehagelig, men ikke så farlig som å være inne der. Hva faen.. Jeg har vært i sjøvær før, for å si det sånn, og her begynte det bli skummelt.

Det gikk greit å få av snuppen min og kapteinens kone. Og kapteinen og jeg skulle videre hjemover, jeg valgte å ikke la han dra alene, kunne blitt noe tøft for han da, å legge til alene. Men da vi gikk fra brygga traff propellen store steiner under oss og ble vrak. I tillegg ble et tau fra de andre båtene rotet inn i propellen og kvalte motoren.

Da jeg så tilstanden på propellen hoppet jeg av båten. I mine øyne var den ikke i stand til å drive oss hjem. Kapteinen var enda ombord, gjorde de siste forsøk, men måtte se slaget tapt da båten tok inn masse vann akterut og kantret. Det var det skumleste for meg da vi sto der og ropte «hopp, hopp». Jeg tenkte at hvis ikke han hopper ned nå så blir han tatt av dragsuget og drukner. Han hoppet i det jeg tenker som i siste liten. Da så jeg for meg at han fikk båten i hodet eller fikk medfart og ble most i steinveggene.

Det gikk heldigvis bra. Det var nervepirrende for oss alle, sikkert mest for kapteinen.

Jeg er så utrolig glad for at jentene våre ble igjen på campingen, og ikke var med på båtturen. De hadde ikke overlevd da.

Båten lå med baugen opp og badebukse, puter, plastposer, sko og brusbokser fløt omkring. Bølgene slo mot bergene, men kapteinen ga seg ikke, og fikk tak på tauene til båten. Adrenalinnivået var høyt og han fikk med seg oss andre, til sist meg. Og vi fikk dradd båten et par hundre meter rundt berg og steiner og inn i ei vik, så langt inn på grunnen som vi klarte. Det hele var ganske utrolig imponerende. Men der fikk han da forankret båten.

Noen hytteeiere hadde fått med seg det hele og var kommet til. En av dem kjørte oss tilbake til campingen da der ikke var mer for oss å gjøre.

Deretter var det et par timer med styr fram og tilbake for å finne ut hvordan berge båten og resten av det som var om bord. Å kontakte politi og bergningsfolk i det området var noe i seg selv, praktisk talt umulig, noe som jeg ser på som både patetisk og latterlig. Nedlagte kontorer, sentralbord som ikke svarer, feile opplyste nummere og så videre og så videre. Det endte med å melde det inn til andre områder som lå lengre unna, blant annet til politiet i Drammen. Og forsikringsselskap.

Etterhvert hadde vi fått roet oss, og snuppen min og jeg valgte da å være der sammen med våre venner. Vi hadde mistet maten og drikken vi hadde handlet. Kapteinen og fru hadde mistet mobiltelefoner, penger, kort, bilnøkler, kamera mm. Men vi grillet det vi hadde igjen av mat på campingen og drakk det vi hadde igjen av drikke. Kvelden og timene etter ulykken ble bra tross alt.

I dag fikk vi tatt bil tilbake (etter et vennepar kom med reservenøkkel) til båten og lett etter tapte ting, vi fant litt, ikke mye – jeg håper og tror det meste faktisk er igjen inne i båten. Men det får tiden vise. Jeg bare håper mest av alt at kapteinen ikke møter på for mye tull med forsikringsselskapet. Man hører jo om slikt. Og nok er nok.

Vi er flere vitner på at han aldri ga seg, og at han prøvde å redde det som reddes kunne. Jeg tok bilder også.

En kan si at jeg har hatt mye i det siste, og at den avslappende campingturen ble til noe helt uvventet. Etter å ha vært på søk ved båten i dag, dro vi tilbake til campingen og pakket før vi dro hjem. Underveis stoppet vi på gatekjøkken i Hokksund og spiste middagstallerkener. Og jeg kan si, og jeg håper dere misforstår meg riktig, men når snuppen min og jeg først skulle være med i en båtulykke som denne så er jeg veldig ‘glad’ for at det var sammen med denne kapteinsfrua og kapteinen. Løvv U guys 😘

Ta vare på livet folkens!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#hollerud #camping #tyristrand #tyrifjord #vikersund #tangen #støa #loppa #død #dødsfall #dødsbo #arv #forlis #redningsflåte #hav #ulykke #båtulykke #frenafjell #sjokk #redningspatrulje #flåte #helikopter #erstatning #rettspapirer #forsikring #svelvik #fedje #bergen #overfalt #vold #31juli #rømning #pårømmen #flyktet #harstad #nav #aap #uføre #stat #norge #båt #hønefoss #14juli #15juli #sjø #knustpropell #kvaltmotor #hokksund #drammen #norge #ferie

12 kommentarer
    1. Jeg hadde fått panikk i en sånn situasjon. Man sier at man ikke vet hvordan man reagerer før man står midt i situasjoner, men jeg kan med 100% sikkerhet si at jeg hadde fått panikk. Jeg har en iboende frykt for å drukne. Og jeg har vannskrekk.
      Bra dere ikke ble skadet på noe vis. Ting kan man erstatte.

    2. Åhhh herregud 😓 så utrolig trist at det endte sånn …du skulle kontakta meg så kunne jeg kommet og gjort noe ..bor jo bare 10 min unna Vikersund. Så det ekke langt til hønebyen heller ..huff ..kjipt at det skulle ende sånn 😳 Godt at det gikk bra med dere alle ❤❤❤

    3. Oioi! Godt det gikk så bra som det gjorde <3
      Skummelt :/
      Kjip lesing ang den tidligere saken og, din far var virkelig ond 🙁

    4. Uff, fikk helt vondt av å lese dette, du har virkelig opplevd mye vondt, tenk at faren din ville drukne dere for forsikringspenger! Det andre var bare en ulykke. Dere kom levende ut av den. Men det som skjedde da du var ung, gjorde inntrykk… Sterk historie, takk for at du forteller 💙

    5. Ok kjente båten godt. Har du flere bilder av båten. Veldig bra dere klarte dere.
      Har du no mer info om hva som har skjedd.
      Var min bestefar som hadde båten fra 76 til din far tok over.

      1. Som sagt så kantret båten da det ble sjø og lasten forflyttet seg til siden. Jeg har ingen bilder, alt gikk under, jeg kom meg i redningsflåten i bare underbuksa.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg